På starten av 1800-tallet bestod dagens Tyskland av et lappeteppe
av mange små fyrstedømmer og monarkier. Napoleon Bonaparte hadde allerede slått
sammen flere av disse statene. Wienerkongressen vedtatt i 1815, førte til at 39
av småstatene gikk sammen og etablerte Det tyske forbund. Østerrike og Preussen
var med i dette forbundet.
Preussen var den eneste tyske staten som kunne måle seg med
Østerrike, både i størrelse, innbyggere og velstand. Østerrike var imot en
forening av de tyske statene da det bodde mange tysktalende i riket og dersom
disse gikk over til Preussens side, for å bli med i sammenslåingen av Tyskland,
ville det svekke landets posisjon. Dette førte til at disse to rikene ble
rivaler.
Østerrike var allerede redde for å bli svekket gjennom at de hadde
mistet flere allierte. Ved å nekte å hjelpe Russland i krigen mot Frankrike og
Storbritannia var tapet av en viktig alliert et faktum. Østerrike hadde også
blitt beseiret av norditalienske og franske styrker og blitt nødt til å overgi
landområder. Samtidig styrket Preussen seg. Ved å bli den mest industrialiserte
staten i det tyske riket, var det nå en kraft å regne med i Europa. Og ved å
sette opp en økonomisk allianse var også handel mellom andre land blitt lettere.
Mannen som var nøkkelen bak sammenslåingen av Tyskland var statsministeren av Preussen, Otto von Bismarck. Han ønsket å styrke Preussens posisjon utad ytterligere. Gjennom bl.a. å innlemme alle de nord-tyske områdene i Preussen og svekke Østerrike sin posisjon gjennom å fjerne de fra Det tyske forbund. Østerrike ønsket å slå tilbake på dette gjennom å styrke sin posisjon ytterligere i Det tyske forbund selv om de i teorien var den ledende staten allerede.
Bismarcks plan om å forene Tyskland var avhengig av å ha allierte.
Gjennom å ikke støtte Polen i et slag mot Russland, ble Russland en
nøkkelalliert. Han inngikk også en avtale om å støtte Frankrike sine planer om
invasjon av Belgia med Napoleon III. Italia ble også en viktig alliert. En krig
var ifølge Bismarck nå den eneste muligheten til å bekjempe Østerrike. For å ha
en grunn til å gå til krig, fikk han med seg Østerrike om å ta tilbake Holstein
og Slesvig fra Danmark i 1864. Bakgrunnen for dette var å provosere Østerrike
som fikk Holstein og måtte gå gjennom det Prøyssiske riket Slesvig.
Dette gikk ikke helt etter planen da Østerrike fikk støtte av Det
tyske forbund til å løse Holstein-Slesvigproblemet. Dette førte til at Preussen
i 1866 gikk til krig mot Østerrike som raskt ble stått i det som blir kalt «syvukerskrigen».
Bismarcks plan om å isolere Østerrike fungerte og Østerrike lovet også å holde
seg unna det Tyskland drev med. De måtte også betale erstatning til Preussen.
Preussen ble nå sett på som en fiende for andre land, spesielt
Frankrike. Preussen prøvde, slik som med Østerrike å svekke landet så mye som
mulig før de gikk til krig. Bismarck sørget for at, Russland som også var
alliert til Frankrike, holdt seg utenfor krigen. Italia ble også bedt om å
holde seg nøytral.
Frankrike ble knust av Preussen i den fransk-tyske krig fra
1870-1871. Dermed sluttet resten av de tyske rikene seg til Tyskland og den
siste brikken var falt på plass. 18. januar 1871, var Tyskland offisielt blitt
en stat. En ny grunnlov ble laget mellom det tyske statene og William I ble
gjort til keiser med Preussen i kontrollen.
Tyskland etter samlingen i 1871.
